Biosikkerhet i oppdrettsanlegg: Beste praksis og innovative løsninger

Introduksjon:
Biosikkerhet på oppdrettsanlegg handler om å iverksette tiltak som hindrer at smittsomme organismer kommer inn i anlegget, oppformerer seg der, eller spres videre til andre anlegg og villfisk. For dagens havbruksnæring er høy biosikkerhetsstandard avgjørende for både fiskehelse, økonomi og omdømme. Sykdomsutbrudd kan medføre massedødelighet, påfølgende nedslakting og store tap, mens god biosikkerhet forebygger slike hendelser og bidrar til bærekraftig produksjon. I dette avsnittet gis en faglig fordypning i beste praksis for biosikkerhet i oppdrettsanlegg, inkludert innovative løsninger og teknologier som har kommet de siste årene. Målet er å fremheve hvordan næringen kan ligge i forkant og kontinuerlig forbedre sine biosikkerhetsrutiner.

‍

Hva innebærer biosikkerhet i praksis?

Biosikkerhet er summen av alle tiltak som skal hindre introduksjon, etablering og spredning av smittestoffer i et oppdrettsanlegg. Dette inkluderer alt fra fysiske barrierer og utstyrsrutiner til overvåkning og beredskapsplaner. Beste praksis innen biosikkerhet bygger på et sett grunnleggende prinsipper:

• Smitteforebygging fra eksterne kilder: Hindre at sykdommer kommer inn i anlegget via infisert fisk, vann, utstyr, mennesker eller andre vektorer.
• Intern smittebegrensning: Hvis et smittestoff først er introdusert, sørge for at det ikke sprer seg mellom ulike merder, avdelinger eller fiskegrupper internt i anlegget.
• Smittebeskyttelse av omgivelsene: Unngå at anlegget avgir sykdomsagens til ytre miljø, som nabofarm eller villfisk, gjennom vann, avfall eller rømte fisk.

For å oppnå dette må hvert anlegg ha en tilpasset biosikkerhetsplan som dekker risikovurderinger og tiltak på tvers av produksjonen. Planen bør bl.a. beskrive kontroll med vannkvalitet, håndtering av personell og besøkende, desinfeksjon av utstyr, skadedyrkontroll, vaksinering og helseovervåkning. Ansvaret for å utarbeide og følge opp biosikkerhetsplanen ligger hos driftsansvarlig for anlegget, men suksess forutsetter at alle ansatte er godt drillet i rutinene.

‍

Fysisk utforming og anleggsløsninger som styrker biosikkerhet

Moderne oppdrettsanlegg utformes i økende grad med biosikkerhet i tankene. Lokalitetsstruktur og avstand til andre anlegg er sentralt: Ved etablering av nye lokaliteter krever myndighetene vurdering av avstand til eksisterende anlegg, vassdrag og gyteområder for villfisk. Tilstrekkelig avstand reduserer sannsynligheten for smitte via havstrømmer eller luselarver mellom anlegg. Produksjonsområdestrukturen i Norge (trafikklyssystemet) legger opp til at anlegg innen et område skal samordnes, blant annet med felles brakklegging, nettopp for å styrke regional biosikkerhet.

På anleggsnivå er soneinndeling et viktig prinsipp. Man deler anlegget i rene og urene soner, slik at f.eks. områder der det håndteres ubehandlet fisk eller avfall holdes adskilt fra soner med friske fisk. Fiskegrupper bør holdes smittemessig adskilt; eksempelvis skal innkommende smolt settes i kar eller merder isolert fra eldre fisk til man er sikker på helsestatus.

Landbaserte anlegg (RAS, gjennomstrømming): Disse gir muligheter for høy biosikkerhet ved at vanninntak og avløp kan kontrolleres. RAS-anlegg (resirkulerende akvakultursystemer) har ofte multibarrierer på vannet – som filtrering, UV-bestråling og ozon – for å hindre at patogener kommer inn via vannkilden. I et RAS-anlegg kan man i prinsippet kjøre et fullstendig isolert produksjonsløp. Alle slike anlegg i Norge har streng behandling av inntaksvannet, som regel langt utover minimumskrav i forskrift. Et eksempel på beste praksis er å UV-desinfisere alt sjøvann som tas inn, samt å desinfisere avløpsvannet før utslipp for å beskytte omgivelsene. Likevel krever RAS høy disiplin på rengjøring av rør, biofilter og tanker, da patogener kan oppformeres internt. Praktisk erfaring fra bransjen viser at “nullstilling” mellom innsett – altså grundig vask og desinfeksjon av hele systemet – er avgjørende for å bryte smitte dersom noe skulle ha kommet inn.

Sjøbaserte anlegg: Også tradisjonelle merdanlegg i sjø kan oppnå høy biosikkerhet. Lukkede eller semilukkede merder er en innovasjon mange ser på: Her er merden enten fysisk lukket med en membran (og vann pumpes inn gjennom filtrering) eller utstyrt med skjørt og avsug som reduserer kontakt med omgivende vann. Semilukkede systemer kan f.eks. kombinere et gjennomstrømningsprinsipp med UV-behandling av alt vann som tas inn i merden​ tekna.no. Slike løsninger minimerer inntak av patogener som luselarver og virus fra fjorden. Fullt lukkede merder fjerner praktisk talt risikoen for utveksling av parasitter, men stiller krav til god vannbehandling for å sikre oksygentilførsel og fjerning av avfall.

En annen innovasjon er offshore oppdrettsanlegg langt ute på havet. Avstand til kysten og større spredning i havet kan redusere smittepresset betraktelig. Samtidig innebærer denne teknologien nye utfordringer for biosikkerhet (tilkomst for inspeksjon, avfallshåndtering, osv.) som adresseres gjennom automatisering og fjernovervåking.

‍

Kontroll med vann, avfall og utstyr

Vann er den viktigste smitteveien i akvakultur. Inntaksvann til landanlegg filtreres ofte gjennom trommelfilter (for å fjerne større partikler) før det desinfiseres. UV-behandling er utbredt og effektiv mot mange bakterier og virus dersom vannet er tilstrekkelig klart. Ozonering av inntaksvann brukes også – ofte i kombinasjon med UV – for å oksidere og drepe organismer. I gjennomstrømmingsanlegg for smolt er det nå standard å UV-behandle alt vann fra åpent hav før det går inn til fiskekarene.

Avløpsvann fra anlegg med kjent smittefare må desinfiseres. For eksempel krever biosikkerhetsforskriften at landanlegg som håndterer stamfisk eksponert for ubehandlet sjøvann, desinfiserer alt avløpsvann før utslipp. Dette forhindrer at sykdommer sprer seg til miljøet via utslipp. Teknologier som sekundær rensing (biologisk nedbryting) kombinert med UV eller klor/ozon benyttes i slike tilfeller.

Utstyr og båter kan være potente smittebærere dersom de ikke rengjøres. En av biosikkerhetens kjerneprinsipper er derfor “rent utstyr til rent område”. All flytting av utstyr mellom lokaliteter skal betraktes som en potensiell smittevei. Et velkjent krav er at nøter, båter og annet utstyr må vaskes og desinfiseres grundig før de tas i bruk på en ny lokalitet. Dette er nedfelt i bransjestandarder og retningslinjer for hygienekontroll. For eksempel har Tekna utarbeidet retningslinjer som dekker kontrollpunkter for vask av brønnbåter og servicefartøyer mellom oppdrag. En grunnregel er at synlig organisk materiale (fiskeslim, groe etc.) må fjernes fra alle flater, da det er der smittestoffer oftest sitter​ tekna.no. Blindsoner på utstyr – hulrom, ventiler, kriker – krever spesiell oppmerksomhet ved rengjøring​.

For å sikre etterlevelse av slike rutiner, benytter mange selskap sjekklister og loggføring. Digital sporing av vask og desinfeksjon har blitt vanligere: Ved hjelp av sensorer eller strekkoder kan man dokumentere at et utstyr er renset og klart før det flyttes. Innovasjoner som dette gir mer transparens og tillit mellom oppdrettere – spesielt viktig når tjenester fra eksterne aktører (f.eks. brønnbåtrederier) brukes på tvers av lokaliteter.

Skadedyrkontroll er et annet aspekt av biosikkerhet. Fugler (måker, skarv) og pattedyr (sel) kan potensielt overføre smitte mellom anlegg eller fra villfisk. Derfor er det beste praksis å ha topplenett på merdene for å holde fugler ute, og solide notposer for å hindre at sel kommer inn. I landanlegg må man sikre bygg mot gnagere og insekter.

‍

Personell og besøkskontroll

Mennesker kan introdusere smitte gjennom klær, støvler eller utstyr. Alle oppdrettsanlegg bør ha strenge adgangsprosedyrer: Det vanligste er at eksterne besøkende må registreres, informeres om smittevern og bruke anleggets egne støvler/heldekkende dresser. Fotbad med desinfeksjonsmiddel ved inngang til anlegget er standard. Mange har også hånddesinfeksjon og i noen tilfeller dusjregime hvis man skal inn i sensitive soner (f.eks. klekkerier med øyerogn). Ansatte skal normalt ikke veksle mellom ulike lokaliteter uten tilstrekkelig karantenetid eller bytte av klær, spesielt ikke hvis det ene anlegget har lavere helsestatus enn det andre.

Opplæring er kritisk: Alle som jobber på et anlegg må forstå hvorfor rutinene er viktige. En studie finansiert av FHF anbefalte at næringen etablerer et felles målbilde for biosikkerhet som alle forplikter seg til – et slags biosikkerhets-“trau” alle drar i samme retning. Dette inkluderer kultur for å melde fra om uregelmessigheter, dele informasjon om sykdomsutbrudd åpent, og lære av hverandre.

I praksis er sjekklister et effektivt verktøy for å sikre at rutiner faktisk blir fulgt i en travel hverdag. For eksempel kan en daglig sjekkliste inkludere kontroll av smittesluser, at desinfeksjonsmatter er fuktet med riktig middel, at ingen uvedkommende har vært inne, osv. Ukentlige lister kan ha punkter for dypere rengjøring av foringsrør og overflater. Slik systematikk gjør biosikkerhet til en integrert del av driften, ikke noe man kun tenker på under kriser.

‍

Teknologiske nyvinninger for biosikkerhet

Flere nye teknologier er tatt i bruk for å heve biosikkerhetsnivået:

• Biosensorer og overvåkning: En innovasjon er sensorer i vannet som kontinuerlig kan detektere parametere (temperatur, partikler, DNA-spor) som kan indikere sykdomsutbrudd. For eksempel jobbes det med sensorteknologi som fanger opp virus eller bakterier i vannet tidlig, før fisk viser symptomer. Slike systemer kan gi et forvarsel slik at man kan iverksette isolasjonstiltak raskere.
• Automasjon og robotikk: Ved å automatisere oppgaver som rengjøring av nøter (f.eks. undervanns robotkuttere og børster) unngår man manuell håndtering som kan spre smitte. Roboter kan også brukes til å fjerne dødfisk kontinuerlig, noe som reduserer smittepresset ved at dødfisk (som kan være smittebomber) tilbringer kortere tid i merden.
• Vaksinasjon og genetikk: Dette er indirekte biosikkerhetstiltak. Systematisk vaksinering av all settefisk mot de vanligste sykdommene (PD, ILA, furunkulose, vibriose m.fl.) øker fiskens motstandskraft, og dermed reduseres risikoen for utbrudd selv om patogenet skulle komme inn. Avl for sykdomsresistens er et felt i vekst – ny teknologi som genomisk seleksjon gjør det mulig å avle fram laks som er mer resistent mot sykdom, f.eks. enkelte familier med høy motstandsdyktighet mot IPN-virus. Slike innovasjoner gjør populasjonen robust og fungerer som en “indre” biosikkerhetsbarriere.
• Digitale biosikkerhetsverktøy: Programvareløsninger (som f.eks. DESS®) er utviklet for å hjelpe oppdrettere med å dokumentere og følge opp biosikkerhetstiltak. Slike systemer lar brukeren loggføre alt fra rengjøringsrutiner, desinfeksjoner, besøksregistrering og hendelser, til analyser av risikofaktorer over tid. Ved å ha data lett tilgjengelig kan ledelsen raskt identifisere svakheter i rutinene og gjøre forbedringer. Digital samhandling muliggjør også enklere informasjonsdeling mellom ulike lokaliteter og selskap – noe som er viktig ved områdesamarbeid om biosikkerhet.

‍

Bransjens beste praksis og samarbeidsinitiativer

Den norske havbruksnæringen har de senere årene satset på felles initiativ for bedre biosikkerhet. Sjømat Norge (næringens organisasjon) lanserte i 2023 en omfattende tiltakspakke med rammer for en beste praksis for smittehåndtering i havbruk. Arbeidet, ledet av erfarne fiskehelseansvarlige i bransjen, definerte fire hovedmål:

1. Smittefri smoltproduksjon: Sikre at all settefisk som settes ut i sjø er fri for kjente smittestoffer. Dette innebærer strenge krav til stamfisk og rogn – de skal testes og være fri for sykdom før produksjon. Videre anbefales det å ikke flytte yngel mellom settefiskanlegg i ulike regioner, for å hindre geografisk spredning av agens. Settefiskanleggene bør ha fysiske barrierer mot smitte (filtre, skadedyrsikring, adskilte avdelinger) og gjennomføre full nedvask/desinfeksjon (“nullstilling”) mellom hver produksjonsbatch.
2. Unngå smitte ved smoltutsett: Innføring av smolt til sjø er en sårbar fase. Beste praksis her er bruk av dedikerte brønnbåter for smolttransport som ikke har fraktet voksen fisk nylig. Transport bør skje i lukkede systemer eller med desinfisering av alt utskiftet vann. Smolt bør settes ut i merder som er klargjort (nyvaskede, ev. nylig brakklagte) for å minimere møte med eventuelle eksisterende agens.
3. Redusere smitte mellom anlegg/områder: Anleggene innen et fjordsystem bør samarbeide tett. Koordinert brakklegging er nevnt – hvis alle anlegg i en sone tømmes samtidig og ligger tomme i minst fire uker, “nullstilles” området for mange patogener. Videre bør man unngå flytting av fisk mellom brakkleggingssoner. I utgangspunktet skal fisk som har vært i åpent sjøvann ikke flyttes til nye områder, med mindre svært strenge kriterier oppfylles. Felles retningslinjer for disinfisering av servicebåter før de krysser soner er også etablert.
4. Minimere smittespredning fra slakteri: Dette innebærer tiltak både ved transport til slakt og på slakteriet. Fisk som kjøres til slakt i brønnbåt fra et oppdrettsanlegg skal enten gå i lukket transport eller så skal alt transportvann filtreres og desinfiseres før utslipp ved slakteriet​​ - tekna.no.

1. . Slakterier plasseres helst i egne soner, adskilt fra oppdrettsområder, og avfall fra slakt (slamseparat, blodvann) behandles slik at eventuelle patogener uskadeliggjøres (f.eks. varmebehandling av blodvann). Ved å hindre at slakteriavfall med patogener kommer tilbake til sjø, bryter man en potensiell smittevei som har vært utfordrende historisk.

Bransjen erkjenner at biosikkerhet er et fellesansvar. Et begrep som ofte brukes er “områdesamarbeid for robust fiskehelse”, der alle aktører i et område – oppdrettere, brønnbåtselskaper, slakterier – samordner sine planer og deler informasjon i sanntid. Dette er beste praksis fordi sykdom ikke kjenner selskapsgrenser. I en “biosikkerhetssone” kan selskapene bli enige om standardiserte krav utover myndighetenes minimum, f.eks. at ingen brønnbåt får gå fra en lokalitet til en annen uten dokumentert full vask/desinfeksjon, selv om det ikke foreligger offisielle restriksjoner.

Det er også verdt å merke seg at det er store gevinster ved å investere i biosikkerhet: Veterinærinstituttet peker på at selskaper som har prioritert fiskehelse og strenge smittevernrutiner, har lavere dødelighet og færre problemer enn snittet. Forskjeller i dødelighet mellom regioner kan ofte spores tilbake til ulik biosikkerhetskultur og tilgang på kompetanse. Dette underbygger at beste praksis faktisk gir målbare resultater.

‍

Oppsummering:
Høy biosikkerhet i oppdrettsanlegg oppnås gjennom en kombinasjon av god planlegging, disiplinerte rutiner og utnyttelse av ny teknologi. Beste praksis omfatter alt fra å sette ut garantert smittefri smolt, via strenge hygienetiltak for personell og utstyr, til avansert vannrensing og koordinert brakklegging. Innovasjon har gitt næringen nye verktøy – som lukkede anlegg, biosensorer og digitale loggsystemer – som gjør smitteforebygging enklere og mer effektivt. Det krever en kontinuerlig innsats og årvåkenhet å opprettholde et høyt biosikkerhetsnivå, men belønningen er betydelig: sunnere fisk, redusert medikamentbruk, bedre økonomi og et omdømme av en ansvarlig havbruksnasjon som tar sykdomsforebygging på største alvor. Gjennom samarbeid, kunnskapsdeling og vilje til å ta i bruk beste praksis, kan oppdrettsnæringen stå rustet til å møte biosikkerhetsutfordringene både i dag og i fremtiden.