Regelverk og forskrifter for biosikkerhet i oppdrettsnæringen

Introduksjon:
Biosikkerhet og smittevern i havbruksnæringen er omfattet av et omfattende regelverk som skal beskytte fiskehelsen, miljøet og næringens bærekraft. Norske oppdrettsanlegg opererer under strenge lover og forskrifter som setter krav til alt fra etablering og drift til sykdomshåndtering og internkontroll. Dette regelverket er utviklet over tid i tråd med økende kunnskap om smittsomme fiskesykdommer og Norges internasjonale forpliktelser. Nedenfor gis en grundig gjennomgang av de viktigste lovene og forskriftene knyttet til biosikkerhet og smittevern i oppdrettsnæringen, med fokus på hvordan de påvirker driften av akvakulturanlegg.

‍

Nasjonalt lovverk: Akvakulturloven som rammeverk

Hovedrammen for norsk havbruk er Akvakulturloven (Lov om akvakultur). Denne loven regulerer produksjon av vannlevende organismer og krever at akvakultur skal drives miljømessig forsvarlig​

fiskeridir.no

. Formålet med loven er å fremme næringens lønnsomhet samtidig som bærekraft ivaretas. Akvakulturloven gir hjemmel for å fastsette detaljerte forskrifter om drift, teknisk standard, fiskevelferd og smittevern. For eksempel slår loven fast at nødvendige tiltak skal iverksettes for å unngå rømming og sykdomsspredning, og at akvakulturaktivitet ikke skal medføre uakseptabel påvirkning på miljø eller villfisk. Loven forvaltes av Nærings- og fiskeridepartementet, og underliggende etater som Fiskeridirektoratet og Mattilsynet har myndighet til å føre tilsyn og gi pålegg i henhold til loven.

Flere sentralforskrifter er gitt med hjemmel i akvakulturloven for å spesifisere krav til ulike aspekter av driften. Blant de viktigste er:

• Driftsforskriften (Forskrift om drift av akvakulturanlegg): Regulerer daglig drift, inkludert krav om brakklegging (perioder uten fisk i merdene etter endt produksjonssyklus) for å forebygge sykdom. Forskriften krever normalt minst to måneders brakklegging av lokaliteter mellom hver produksjonssyklus, med mulighet for myndighetene til å pålegge lengre brakkleggingsperioder i enkelte tilfeller. Koordinert brakklegging av anlegg innen samme område er et sentralt smitteverntiltak som forvaltningen kan pålegge for å redusere risikoen for resmitte mellom nærliggende lokaliteter.
• Teknisk standard (NYTEK-forskriften): Stilller krav til konstruksjon og utforming av oppdrettsanlegg for å minimere risiko for rømming og sikre fiskevelferd. Indirekte bidrar dette også til smittevern ved å forhindre situasjoner som kan stresse fisken unødig.
• Internkontrollforskriften for akvakultur (IK-Akvakultur): Pålegger alle oppdrettsvirksomheter å etablere internkontrollsystemer som skal sikre systematisk oppfølging av regelverkskrav​lovdata.no. Virksomheten må planlegge og utføre aktiviteter i tråd med lovkrav, herunder rutiner for biosikkerhet, sykdomsovervåkning og rapportering. Internkontrollen innebærer at oppdretteren selv skal dokumentere at de forebygger og håndterer risikoer som fiskehelse, rømming og forurensning på en forsvarlig måte.

‍

EØS-forpliktelser: Dyrehelseforordningen (Animal Health Law) og gjennomføring i Norge

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å implementere EUs regelverk for dyrehelse og akvakultur. EU vedtok i 2016 en ny omfattende dyrehelseforordning (Forordning (EU) 2016/429), ofte kalt Animal Health Law (AHL), som trådte i kraft i 2021. Norge gjennomførte dette regelverket nasjonalt i april 2022. Formålet med AHL er å forbedre dyrehelsen og redusere antallet sykdomsutbrudd, blant annet gjennom forebygging og bekjempelse av alvorlige smittsomme sykdommer hos oppdrettsdyr. Implementeringen i Norge skjedde via en ny dyrehelseforskrift og tilhørende dyrehelseovervåkingsforskrift, samt spesialiserte forskrifter om biosikkerhet.

En sentral ny forskrift er akvabiosikkerhetsforskriften (Forskrift 5. april 2022 nr. 624) som gir utfyllende bestemmelser til dyrehelseforskriften om biosikkerhet ved akvakulturanlegg. Denne krever at alle akvakulturanlegg skal ha en skriftlig biosikkerhetsplan som vurderes ved godkjenning av anlegget. Uansett størrelse skal anleggene identifisere risiko for smitte inn og ut, og beskrive tiltak for å hindre spredning av sykdom. Videre pålegger forskriften at visse anlegg må delta i programmer for risikobasert sykdomsovervåking. Akvabiosikkerhetsforskriften konkretiserer også krav til avstand mellom anlegg ved etablering, krav om desinfeksjon av utslippsvann for anlegg som håndterer fisk med sykdom, med mer. Dette er Norges måte å operasjonalisere AHL på i akvakultursektoren.

Mattilsynet er tilsynsmyndighet for dyrehelseforskriften og akvabiosikkerhetsforskriften. De kan stille vilkår og fatte vedtak for å sikre etterlevelse. Eksempelvis kreves det at brønnbåter som transporterer fisk til slakteri, desinfiserer transportvannet før det slippes ut​- tekna.no. Dette er regulert i transportforskriften med hjemmel i AHL, og skal forhindre at smittestoffer spres via transportvann.

‍

Listeførte fiskesykdommer og meldeplikt

Et bærende element i regelverket er systemet for listeføring av fiskesykdommer og pliktig varsling. Dyrehelseforordningen kategoriserer smittsomme sykdommer i kategori A til E (EU-listede sykdommer), supplert med nasjonale kategorier (F og G) for sykdommer som er viktige for Norge.

• Kategori A omfatter sykdommer som ikke finnes i EU/EØS og hvor det kreves umiddelbar utrydding om de skulle påvises.
• Kategori B inkluderer svært alvorlige sykdommer som alle medlemsland skal bekjempe med mål om utryddelse.
• Kategori C gjelder sykdommer som er relevante for enkelte land og hvor tiltak skal forhindre spredning til nye områder.

For alle listeførte sykdommer gjelder streng meldeplikt: Ved mistanke om eller påvisning av en listeført sykdom hos oppdrettsfisk eller andre akvatiske dyr, skal Mattilsynet varsles umiddelbart. Dette er hjemlet i dyrehelseforskriften. Varslingsplikten gjelder både for EU-listede sykdommer (kategori A-E) og nasjonalt listede (kategori F og G). Formålet er å sikre rask respons for å begrense utbrudd. Når en listeført sykdom oppdages, kan myndighetene opprette restriksjonssoner rundt infiserte lokaliteter (vernsoner og overvåkningssoner). Innenfor slike soner stilles strenge krav, f.eks. forbud mot flytting av fisk, krav om ekstra biosikkerhetstiltak og offentlig overvåkning.

Eksempler på listeførte fiskesykdommer av betydning er infeksiøs lakseanemi (ILA, kategori B), pankreassykdom (PD, kategori C nasjonalt), infeksiøs pankreasnekrose (IPN, nasjonal liste) og viral hemoragisk septikemi (VHS, kategori A). Ved mistanke om slike sykdommer må oppdretter straks kontakte veterinær og Mattilsynet. I praksis har dette systemet ført til rask bekjempelse av utbrudd; f.eks. ILA-virus håndteres med sonebegrensninger og ofte pålegg om destruksjon av fisk i det infiserte anlegget for å hindre videre spredning.

‍

Krav til biosikkerhet og smitteverntiltak i forskrifter

Regelverket pålegger oppdrettere å implementere konkrete smitteverntiltak i driften. Matloven §19 (aktsomhetsplikten) danner et generelt grunnlag ved å kreve at alle som håndterer fisk, utviser nødvendig aktsomhet for å forebygge smittespredning. Denne aktsomhetsplikten er utdypet i flere forskrifter:

• Akvakulturdriftsforskriften: Foruten brakklegging (nevnt over) stiller denne forskriften krav om hygienetiltak i daglig drift. Blant annet skal alt utstyr som brukes i et anlegg rengjøres og desinfiseres før det eventuelt flyttes til et annet anlegg, for å unngå å overføre smitte. Det kreves at oppdrettsselskapene etablerer soner for rent og urent utstyr, sørger for egnet desinfeksjon ved innganger (fotbad, hånddesinfeksjon) og at besøkende får klar beskjed om smittevernregler. Arbeidstøy og fottøy som brukes på et anlegg skal ikke benyttes utenfor anlegget.
• Forskrift om transport av akvakulturdyr: Krever at transportenheter (f.eks. brønnbåter og brønnvogner) har internkontroll med gode biosikkerhetsrutiner, inkludert en biosikkerhetsplan for hvordan de hindrer smittespredning under transport. Transportører skal kjenne til restriksjonssoner og overholde vilkår som f.eks. krav om attestert vask og desinfeksjon etter å ha fraktet fisk fra en sone med sykdom. Forskriften pålegger også at brønnbåter som lusebehandler fisk ombord, utarbeider og implementerer biosikkerhetsplaner i tråd med akvabiosikkerhetsforskriften. Dette sikrer at også behandlinger (som avlusing) i felt skjer under kontrollerte former for å hindre spredning av patogener via behandlingsvann.

Myndighetene har anledning til å pålegge ekstraordinære smitteverntiltak ved behov. Mattilsynet kan for eksempel fatte vedtak om forlenget brakklegging av et område ut over minimumstiden dersom hensynet til fiskehelse tilsier det. Tilsvarende kan det gis påbud om koordinert utsett av smolt i et område, slik at alle anlegg starter opp samtidig og dermed lettere kan brakklegges samtidig – et tiltak som er gunstig for å bryte smittecycling av sykdommer med kort overlevelse i miljøet. Forskrift om bekjempelse av lakselus stiller også krav til samordnet lusebehandling i produksjonsområdene for å redusere resistens og smittepress.

‍

Tilsyn og ansvar

Mattilsynet fører tilsyn med fiskehelse og velferd. De kan inspisere anlegg for å kontrollere at biosikkerhetsplaner følges, at nødvendige sykdomsprøver tas, og at rapportering av dødelighet og sykdom skjer i henhold til krav. Dersom avvik avdekkes – for eksempel mangelfull rengjøring av utstyr eller brudd på meldeplikten – kan Mattilsynet gi pålegg om utbedring, tvangsmulkt eller i alvorlige tilfeller fatte vedtak om nedslakting eller tilbakekall av tillatelse.

Fiskeridirektoratet har ansvar for miljøpåvirkning og tekniske forhold, og samarbeider med Mattilsynet i saker der både miljø og sykdomsrisiko er aktuelle (for eksempel ved rømming som også kan spre sykdom).

Oppdretter selv har et selvstendig ansvar gjennom internkontrollsystemet. Dette innebærer at ledelsen i oppdrettsselskapet jevnlig skal gjennomgå sine rutiner opp mot gjeldende regler, holde seg oppdatert på endringer i regelverket, og sikre kompetanse hos de ansatte om biosikkerhet. Forskrift om internkontroll pålegger virksomheten en kontinuerlig forbedring slik at krav i akvakulturlovgivningen oppfylles til enhver tid​ - lovdata.no.

‍

Oppsummering:
Dagens regelverk for biosikkerhet i oppdrettsnæringen omfatter alt fra overordnede lover til detaljerte forskrifter. Disse stiller strenge krav til forebygging, overvåkning og håndtering av fiskesykdommer. Oppdrettere må ha gode rutiner for internkontroll og smittevern, melde fra om mistenkt sykdom uten opphold, og følge pålegg om tiltak som brakklegging og desinfeksjon. Gjennom EØS-regelverket har Norge dessuten harmonisert sine krav med EU-standarder, noe som bidrar til lik praksis og trygg handel. Samlet sett bidrar lovverket til å bygge en næring som tar biosikkerhet på alvor og kontinuerlig arbeider for å redusere risikoen for sykdomsutbrudd.